Morgenstund

Aurora Estelle har nå blitt 9 mnd og 2 uker. Tiden går så fort, og jeg tenkte senest i dag tilbake på den dagen hun ble født.
Den lange smertefulle fødselen, forventningene om hvordan ting skulle bli, og hvordan det ble. Jeg hadde sett for meg en enkel og normal fødsel.
Når vannet gikk tenkte jeg, nå er hun snart her. Bare noen timer til så får vi treffe henne.
33 timer tok det, en lang og smertefull prosess. Jenta mi ville ikke ut, og etter å ha gått igjennom hele fødelsforløpet ble det ganske dramatisk og det endte med katastrofekeisersnitt. Jeg fikk ikke henne i armene mine når hun kom ut, jeg våknet alene på overvåkningen. Ingen mann og ikke noe baby. Jeg var sikker på at hun ikke hadde overlevd. Når sykesøsteren endelig dukket opp og sa at alt hadde gått bra, trodde jeg ikke henne. Ikke før min kjære kom trillene inn med henne, skjønte jeg at alt var fint og at jeg nå endelig skulle få treffe min datter.

Heldigvis gikk det bra med oss begge, og selv om ting ikke gikk helt som jeg hadde tenkt så er jeg glad vi begge to kom oss raskt og at vi ikke fikk varige men.

Ingenting er bedre enn å våkne opp og se på det smilende ansiktet hennes. Hun er høyt elsket.

Jeg tar henne ofte over i senga vår, og hun elsker å titte i “gløtten” mellom rullegardinen og karmen.
En morgen vi lå sånn sto hun oppreist og lyset traff henne i ansiktet. Det ville være det perfekte bildet. Skulle ønske jeg hadde hatt kameraet mitt der og da.

Dagen etter tok jeg kameraet med inn på rommet, og skulle prøve å gjenskape dette “magiske” lyset og dette perfekte bildet. Dessverre var det ikke mulig å få den lille turboen min til å stå i ro, og kameraet mitt var mer interessant enn vinduet.
Men jeg tok dette bildet som viser litt av det “magiske” lyset.

Berit - July 19, 2012 - 23:02

<3